Den store FANILO-turen 14.-27. april 2009

April er for FLM, hva våren er for småbarnsforeldre, altfor mye som skal skje samtidig. Nesten alle synodene(bispedømmene) har sine årsmøter. Det er viktig å ha lokale saker avklart før det halv-årlige møtet kirken sentral arrangerer, KMSL, går av stabelen i begynnelsen av mai. FANILO har valgt å spre budskapet om lokalt utviklingsarbeid, eller informerer om, og gi kursing innenfor det norskstøttede prosjektet ” Use your talents”, på de synodiale møtene.
Dette medfører reising over hele landet, og reiseruten for FANILOs del var iår satt opp med to grupper. Jeg var med gruppen til sjefen, Nôel, og den besto forøvrig av Zoly, Djiva og meg. Vi skulle delta på 4 synodemøter sør i høylandet og på østkysten.

Programmet vårt på hvert av møtene ville ta ca. en dag. Vi ville holde 3 foredrag, Nôel 2 og jeg 1, hvor Zoly tolket fra engelsk til gassisk. Temaene på "la formation"er ”Use your talents”, ”Ledership” og ”Organization”.
Denne turen var lagt opp til å vare i ca 14 dager, og møtene var henholdsvis i Ivohibe sør-øst i høylandet, Vangaindrano sør-øst inne i landet, Vohiposa i høylandet og til slutt i Ifanadiana, i regnskogen øst mot kysten. Vår dyktige sjåfør Djiva og vår kjære og trofaste Nissan Patrol skulle bringe oss trygt frem. Overnatting og kost ble planlagt på rimeligste mulig måte, men det ble tatt hensyn til at jeg var med, der det var mulig.

Etter den obligatoriske bønnestunden på "Tabernacle place", ei busslomme rett sør for Tana, var vårt første mål Ihosy. Dette er ca 600 kilometer med ganske bra vei, men på grunn av litt forsinket avgang, tok vi kvelden etter ca 400 kilometer, i Fianarantsoa.

Ihosy-synoden hadde valgt å legge sitt møte til Ivohibe. Dette er en liten by ca 110 kilometer øst for Ihosy, og veien er på kartet avmerket som route national secundaire, dvs tilsvarende riksvei. Men, en ting er sikkert, uten 4x4 kommer du ikke til Ivohibe uten friske bein eller tohjuling! Trøsten er at det ikke er overvettes stor grunn til å bli lei seg av den grunn.

Etter tre minneverdige døgn i denne småbyen, dro vi tilbake igjen samme vei som vi kom.

Omveien blir på ca 400 kilometer, men å forsette riksveien ned til kysten fra Ivohibe er ikke anbefalt! Årsaken er stadige plyndringer og en enda verre vei enn den fra Ihosy.

Etter ett par dager på veien, kom vi frem til Ranaomafana, hvor vi delte vi ut den lovede FANILO-pcèn til synodepresidentens kone og sønner.

Dagen etter inspiserte den nye blindeskolen og det tilhørende internatet i Manakara. Fint og nytt, med løsninger som virker gjennomtenkte.

Deretter gikk ferden videre til Vaingandrano og vårt synodemøte nr. 2.

Her var vi i ett døgn, og ved siden av selve møtet, ble nok frokosten på Shell-hotell mest minneverdig fra denne veldig tradisjonsrike misjonærbyen. Ris med sprøstekt flaggermus er bare for mye!

På vei nordover delte vi oss.

Jeg hoppet av for å bruke en dag på toget som går mellom Manakara og Fianarantsoa. En minnerik tur, på den eneste passasjerlinjen som går i hele landet, turen på ca 9 timer brakte meg fra det Indiske ocean, via regnskogen, fjell og fosser, tunneler og endelig te-plantasjer og høylandet. Jernbanen ble bygget av importerte kinesiske arbeidere på 20-30-tallet, franske kolonimakter fant at det var enklere enn å bruke lokal arbeidskraft.

Vel fremme i Fianarantsoa hadde Hasina ordnet med både husrom , mat og skyss fra Fianarantsoa dagen etter. Det er veldig trivelig å bo hos Hasina, men jeg var helt alene i gjestehuset hun driver. Hun er en kjempetrivelig dame, snakker norsk flytende og ordner det aller meste for den som har reiseproblemer, men hun og mannen sliter nå.

Det er nesten ikke turister rundt på veiene lenger, dette på grunn av den politiske situasjonen.

Jeg nådde igjen teamet i Ifanadiana, og vi holdt som planlagt foredragene våre, med ganske bra respons. Dagen før hadde de andre deltatt på synodemøtet i Vohiposa og der hadde Alfred, Fianarantsoa-synodens FANILO-koordinator, vikariert for meg med ett annet innlegg. Visstnok med stor suksess, han ble etterpå takket av flere deltagere, hvorav en fordi han endelig hadde fått sovet!

Etter møtet reiste vi nordover tilbake mot Tana, men på grunn av portforbud i Antsirabe overnattet vi i Ambositra, før vi dagen fortsatte de siste 300 kilometrene hjemover.

Djiva var litt opprådd, han hadde trodd jeg hoppet av hele turen i Manakara. Vi kommunisere best non-verbalt på grunn av språkvansker, og han hadde derfor avtalt med kona og sine 2 små barn at de skulle få sitte på med bilen fra Antsirabe og til Tana. Men der det er hjerterom, der er det også plass. Med 7 stykker i Patrolen nådde vi omsider Tana på ettermiddagen, noe ingen beklaget!

Turen vår varte i nesten 14 dager og vi hadde kjørt Patrol i ca 2400 kilometer, alle var utpratet men ganske fornøyd. Og turen forløp alldeles uten uhell, dvs. med ett lite unntak, på den forferdelige veien til Ivohibe forsvant fotoapparatet mitt. Derfor er jeg ikke helt fornøyd med bildene her! Jon Magne

Besøk fra Norge

I april fikk vi besøk av Anne Kathrine og Vidar fra Hamar. Uredd og klar for nye opplevelser våget de å ta turen hit på tross av alle råd om å ikke reise til Madagaskar i disse politiske krisetider. Kjempekoselig!

Mens de fleste nyankomne er rimelig skeptisk til bakteriefloraen her på øya, var de fullstendig uredd og prøvde ut 7 gassiske matretter på en gassiske restaurant allerede andre dagen, overvar demonstrasjoner i sentrum og gikk tur i de mest bortgjemte bakgater .- Stor suksess!

Etter noen dager her i Tana, gikk turen sørover der de tok togtur fra Fianar til Manakara. Kjempeopplevelse, der de virkelig fikk sett deler av en travel hverdag blant gassere.

Kamelonen i hagen hadde forskanset seg i gitteret foran døra, men Anne Kathrine gir seg ikke. Denne skal filmes!!

Stian 9 år

30. mars ble Stian 9 år. Dagen ble behørlig feiret, to dager til ende. På selve bursdagen kom de av våre kolleger som jobber i Tana på middag.

I går hadde vi stort barneselskap i hagen, med alle guttene i 3. klasse- stor jubel!












Mats og kompisen, Tristan var lekegeneraler, og administrerte "boksen går", "ballongsisten og diverse andre ball leker .



En liten pust i bakken!





Det merkes at Stian er blitt 9 år ja- Vanskeligere og vanskeligere å vinne i basket for hver uke!

Demonstrasjoner og uro igjen

Etter at Andry Rajoelina inntok presidenkappa for en uke siden, har det vært store pro- Ravalomanana(ex presidenten) demonstrasjoner i hovedstaden. Så langt har disse demonstrasjonene vært ikke- voldelige, og fått større og større oppslutning for hver dag. Reuter anslo ca 12000 demonstranter til stede i sentrum i går, så tilslutningen øker.

Flere og flere av gasserne begynner nok å bli klar over at det er liten grunn til å håpe på noen bedring av Madagaskars situasjon med den nye presidenten. Hele det internasjonale samfunnet fordømmer maktovertakelsen, og bistandsmidler stoppes. Butikkene tømmes igjen for enkelte essensielle matvarer, og prisene fyker i været. Folk mister jobbene sine, og turistnæringen har så og si helt stoppet .
Demonstrasjonene vil nok fortsette i dagene fremover med stadig økt tilslutning. Tilløp til voldelige episoder fra Rajoelinas tilhengere har forekommet, og vi advares nå mot en oppheting av situasjonen.

Det blir spennende å se hva som skjer fremover. Dette er en absurd situasjon sett med mine norske øyne, og jeg hadde aldri trodd at en slik maktovertakelse kunne være mulig.
Ettersom vi har forstått, er det store spenninger i hæren, og det er vel usikkert hvordan hele situasjonen utvikler seg når nå Ravalamanana har sagt at han kommer tilbake til Madagaskar igjen om kort tid..

En tur i den botaniske hagen i Pamplemousse Mauritius.

Vi hadde ferien vår helt nord-vest i Mauritius, på badestedet Grand Baie. Våre venner Turid, Tor og Birgit, Stian og pappa valgte en formiddag å ta en liten taxitur sør- og innover i landet,

til en berømt botanisk hage.

Hagen er bygget på plantasjen til en av landets (les kolonialrikets) grunnleggere.
Nesten hele veien til hagen kjørte vi mellom vaiende sukkerrør, landets absolutte hovedinntektskilde inntil for få år siden. Øya var ubebodd når først araberne fant øya rundt år 900, uten å bosette seg der først mange hundre år senere ble øya kolonisert i rekke og rad av portugisere, hollendere, franskmenn og tilslutt britene.


Her har forskere og filantroper bygget et nydelig anlegg, anlagt som en stor park. Parken er i dag nasjonalt verneområde og også æreskirkegård for den ferske nasjonens fedre. Mauritius ble selvstendig 41 år+1 dag, før vi kom dit.

Det er tropiske trær og busker som er temaet, og parken har over 260 ulike arter planter og trær, og over 70 arter med palmer. Vekstene er samlet fra flere kontinenter, men så vidt jeg skjønte var de innført til øya av ulike kolonialister, ikke bare for denne parkens skyld. Mange av palmene er endemiske for Mauritius, dvs at de finnes bare her.

Det var også kjempeskilpadder og Java-hjorter i parken,

hvorav siste ble innført for at kolonialistene trengte mat og

noe å jakte på, da de kom hit for mange hundre år siden. Dette er de første hjortevilt jeg har sett i Afrika! Det finnes ikke frittlevende hjortevilt i Madagascar.

Kjempeskilpaddene er trolig innført etter at de først ble utryddet av kolonialister, noe som også ble skjebnen for Mauritius elefantfugl, Dodoèn. Den ble utryddet på 1600-tallet bare på noen få tiår.

Grunnen til at vi valgte å ta en tur hit var først og fremst for å se en blomstrende Talipot Palm eller hundreårs treet, som det også kalles. Treet blomstrer bare en gang, og da normalt etter 50-60 år, deretter frøsetter det seg i ett halvt år, før det dør. Det var sjåføren fra flyplassen til hotellet som skrøt av dette fenomenet, og det stemte nok at det hadde blomstret, men nå var det bare frukter som syntes 30 meter oppe i trekronen. Ikke så spektakulært, men tankevekkende, til sommeren er dette svære treet dødt, av naturlige årsaker.

.

Ellers var det mange ulike trær som fanget interessen, som krokodilletannpalmen,

lotusblomster,

kjempebambus (som kan vokse 30 cm i døgnet),

dammen med kjempevannliljer og lotusblomster, men heller ikke å forakte elfantfot-palmen, trommepalme og mye annet rart

Alt i alt en fin formiddag, og på veien hjem kjørt vi veien til Goodlands, noe vi alle var enige om stemte!

Vel hjemme igjen

Vel hjemme igjen etter en fantastisk uke på Mauritius. Virkelig et paradis!




Mats og Stian ved bassengkanten.

Jeg gjorde meg noen refleksjoner i taxien fra flyplassen til hotellet da vi kom frem. Det er tydelig at familiens fokusområder er blitt noe endret siden vi forlot Norge for 8 mnd siden. Ingen nevnte temperaturen og palmene, men Mats utbrøt:"Her finnes jo ikke søppel!", Stian bermerket gatelysene, som til alt overmål virket!, og Jon Magne kommenterte at bilene ikke hadde noen synlige defekter, og alle billysene virket på alle bilene.Fisker i alle regnbuens farger,- Ganske nærgående!

Snorkling på revet. Stian dykket under båten og ses her gjennom glassbunnen på båten.

Virkelig en uke i et fullstendig paradis, med opplevelser i kø, mens det meste krøllet seg til skikkelig her på Madagaskar, og endte med statskupp 19. mars.

Flere klipp fra ferien:


Svenkerud i feriemodus!

I morgen er det igjen hverdag, og vi er litt spente på hvordan den blir. I tillegg til at vi nå har en 34 årig, tidligere discjockey, med 2 års fartstid i politikken, som president, er alle ansatte ved den amerikanske ambassaden evakuert. Det betyr at mange både elever og lærere ved skolen er borte. Det blir derfor en noe anderledes skolehverdag enn før.

Ferie paa Mauritius

Jeg vet det staar endel om krisen paa Madagaskar i norske aviser i disse dager. Ingen vet vel helt hvilken retning urolighetene tar. Det vi vet er at det er spent, og saa langt ingen konstruktive forhandlinger aa spore.

Mats og Stian har ferie neste uke, og i og med at faren for statskupp og borgerkrig er relativt stor akkurat naa, pakket vi kofferten og reiste til Mauritius fredag paa 'en ukes ferie. Ingen grunn til aa engste seg for oss. Vi har det veldig bra!!!

Hilsen Mats. Stian, Hanne og Jon Magne